Ingeborg Marie

Å være så kul at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg.

..... nei. Det er en spøk. Det er kanskje fint å TENKE at man er kul. Å være kul er relativt. Men jeg har en tanke om hva jeg mener en kul person bør være, og jeg er absolutt ikke slik. Kanskje blir jeg oppfattet som overdrevent selvsikker, så sikker at jeg digger meg selv mere enn alle andre. Jeg gjør jo kanskje det iblant, men det er mest fordi det er vanskelig å skulle gå rundt å like alle andre mere enn du liker deg selv hele tiden.

Likevel er det ikke helt sånn det fungerer. Noen ganger når jeg bunnen, slik som så alt for mange andre. Den bunnen som tydeligvis har blitt så veldig mye dypere siden sist jeg falt. Hvis jeg er nede, hender det noen ganger at visse mennesker finner fram en stige til meg. Selvfølelsesstigen heter den. De får meg til å gå trinn for trinn bare fordi de vil se meg smile. Kun fordi de ønsker å se meg med den selvfølelsen jeg burde ha hatt hele tiden. Disse menneskene gjør skrittene så mye enklere å gå. De gjør sekken på ryggen lettere rett og slett. Gledesspredere.

Egentlig vil jeg bare si, man trenger ikke være best for å ha det bra. Man trenger ikke være den peneste, tynneste, snilleste, kuleste, smarteste og flinkeste jenta for å fortjene gode venner som setter pris på den du er. Alle fortjener noen som verdsetter deg. Noen som ser deg når du trenger det mest, og som får deg til å prate når du har noe tungt på hjertet. En person som gleder deg uten ord, og som varmer hjertet ditt selv uten å være tilstede. Go find that person!

Yeah, gå i fred!

Har du funnet en sånn person?
Har du det bra?

Det er veldig fint å være menneske på skitur. Iallefall mer praktisk enn å være elg på skitur, selv om den sikkert kunne trengt to par ski og et skikurs, så dyp som snøen er.
Det fine med å være menneske på skitur er at vi kan gå på ski der snøen er dypest.
Det fine med å være menneske på skitur er at vi kan tilbringe tid med de vi er glade i
Det fine med å være menneske på skitur er følelsen av å leve
Det fine med å være menneske på skitur er at vi kan spise sjokolade hver gang vi har pause
God vinterferie, fine mennesker! God skitur!

Noen ganger er man kanskje ikke helt sikker på hva man bør gjøre. Skal man løpe opp å hente gullmyntene og risikere å miste et liv, eller skal man gå den sikre veien uten å møte på noen former for skilpadder?

Det er min tur til å spille nå, jeg klarer fint selv å avgjøre hva som er best både for meg og Mario. Om jeg velger å hoppe over et rør istedet for å finne falsk lykke i gullmynter jeg bruker til ingenting, så overlever faktisk Super Mario! Hans mål er trossalt å finne den ekte lykken, nemlig Prinsessen.

Iblant finner man ikke helt fram. Kanskje møtte man alt for mange skilpadder som både sinket deg, så du ikke hadde mere tid igjen, eller som på magisk vis drepte deg bare de sto rett foran deg. Det kan og hende du ikke fikk nok fart da du skulle hoppe over ei skrent, utfordringene ble for store, og livet sto ikke til å redde (selv om jeg egentlig kan livreddende førstehjelp).
Selv om du blir liten, dør, eller kanskje blir game over, er det viktig å ikke gi opp! Du må ikke slutte å spille bare fordi skilpaddene er imot deg. Det vil alltid være noen som trekker deg ned, da gjelder deg for deg å finne ei stjerne som gjør deg usårlig, eventuelt en sopp som gir deg litt ekstra superkrefter til å møte utfordringene med.

Et menneske må klare å finne fram i livet uten å måtte gå i andres fotspor.

Derfor må man noen ganger legge fra seg kartet og kompasset og lage seg sin egen sti for å komme seg til toppen.

//Skarsfjord

Det er klisjé og si at alt var så bekymringsløst da vi var små barn. Derfor skal jeg ikke si det. Men du kan late som om jeg sa det, slik at du iallefall vet hva jeg vil fram til.

Idag bekymrer jeg meg for alt. Jeg overdramatiserer, overanalyserer og overreagerer alt for mye. Hormonene løper maraton rundt i kroppen, og slutter ikke akkurat når de har kommet i mål, de kaster seg gjerne rundt og løper et par mil til. Alle sier det går greit, at det er sånn det er i ungdomstida. Hvorfor må de ha rett da? Kan jeg ikke bare hikke opp alle hormonene, kanskje gråte de ut, eller fjerne de ved å klippe håret. Det funker visst ikke helt sånn, nei.

Akkurat nå hadde jeg jo planene klare. Jeg skulle ha det fint, utnytte tiden maksimalt med vekslende Castle-maraton og leksegjøring. Ikke heeelt slik det endte opp. Har et aldri så lite oppgjør med meg selv.

Jeg er lei av å alltid forvente å bli skuffet. Lei av å tro at ting kanskje ikke blir så bra til slutt. For innerst inne, innerst inne vet jeg at selv om jeg blir lei meg, skuffet og kanskje bittelitt knust, så er det viktigere å holde hodet høyt og ryggen rak for å kunne klare å bære den tunge sekken som fylles i hverdagen, uten å få vondt i nakken.

Vil du høre noe rart? Nå smiler jeg. Ikke fordi jeg er så innmari lykkelig eller glad. Jeg smiler fordi jeg er meg. Uansett hva folk sier om meg, hva jeg sier om meg selv, og hvordan folk oppfører seg rundt meg, så vil jeg alltid være meg. Kanskje til tider med redusert tilstedeværelse, men mesteparten av meg er fortsatt til stede.

Ha en fin dag! Smil neste gang du ser meg'a!

Sekken er pakket, skyene forsvinner sakte men sikkert og den knallblå himmelen kommer til syne. Skiskoene knytes og gamasjene tres på under den helt nye skibuksa. Etter en snau time i bilen ankommer du paradis. Sekken blir tyngre og tyngre for hver tur, eller er det du som bare er i dårlig form? Du spenner på deg skiene, med feller under selvsagt. Her skal det ikke trynes på minst en kilometer! Oppoverbakker på bakglatte ski er et helvete, alle vet at feller er tingen! (man lærer av erfaring). Flere timer senere er du og resten av speidergruppa framme med den desidert fineste leirplassen på jord. Snø, snø, snø. Med fine skavler bak, selvsagt. Bakken trampes opp og teltet slås opp i en fei (les: en rimelig rolig fei). Kuldegropa er det nest beste med å være på vintertur. Snart verker det i både rygg og armer, men resultatet er tidenes kuldegrop så dyp at man ikke ser meg om jeg står på bunn. Trappetrinn må til for å komme seg opp.

Mens kuldegropa er det nest beste, står maten som nummer en. Mat på speidertur smaker bedre enn all annen mat. Man er dødssliten, vanvittig sulten, kjempekald og vil egentlig bare sette seg rundt bålet. Gryterett, finnbiff, pannekaker, whatever. Det er best, rett og slett. Har du ikke opplevd det, kan du ikke si meg imot.

Så er man ferdigspist, god, mett, og rimelig kald på tærne. Etter en rask runde løpende rundt teltet, eventuelt en liten skitur i mørket må til før man kan sette seg rundt bålet for speidersang, tørre vitser og morsomme leker. Godteriet gjør ekstra godt i magen når man mangler litt energi. Speiderbønn og tapto glir ut i et nærmere tistemt speiderkor før vi vender oss inn i teltet og ned i de kalde soveposene. Man har akkurat kledd av seg de kalde og våte skiskoene, skiftet sokker, kledd på seg tørt ullundertøy og startet oppvarmingen av soveposen før man finner ut at man må på do igjen. Finefine stjernehimmel med nordlys utenfor. Bålet har ikke slukket ennå, og jeg må varme meg litt på hendene før jeg kryper inn i teltet igjen.

Det er fint å være speider.

Hvorfor klarer du ikke bestemme deg? Alle vet jo at det ikke funker med sørpe på veiene!! Enten skal man ha asfalt, eller så skal man ha snø! Det bør da ikke være nødvendig og finne opp en latterlig mellomting? Man gjør ikke asfaltens så innmari glad av å ha vått klisj stappet med grå steinklumper oppå seg. Hadde du likt det liksom? Ingen vits i å få snøen til å gråte heller. Det er bare slemt! Slutt opp da! La meg få gå til skolen uten å hilse på bakken med rumpa så innmari mange ganger! Det er egentlig ikke så innmari ille å falle iblant, for da skjønner man hvor fint det er å klare å holde seg oppe, men nå har det gått for langt. Om det er så innmari moro og se alle falle, kan du ikke bare prøve å se ting fra mine sko? Du dumme is som ligger på bakken! Fjellskoene mine står klare! Conversene får du ikke låne, for de bare våter du ut. Men nå er det din tur! Kom deg gjennom hele skoleveien min uten og falle, så kan jeg innrømme at det bare jeg som er innmari dårlig til å holde balansen. Om du faktisk faller, ja da blir det nok ikke akkurat et lite fall heller. Du vil falle om, knekke sammen og ikke klare å få deg opp. Hvem vil vel hjelpe deg opp? Jeg kunne kanskje strakt ut ei hånd. Men det hadde mest vært for å få tilbake fjellskoene mine. Trenger de liksom litt mere enn deg.

Når du puster inn drar du luft fra atmosfæren ned i lungene dine. Hvordan du puster kan avhenge av hvordan du har det. Hvis man er nervøs eller redd og mister kontrollen, vil pusten din forandres. Da vil takten øke og innåndingen vil ikke bli like dyp. Hjertetakten forandres også. Det vil slå hardere og fortere for å klare å opprettholde oksygentilførselen i kroppen vår. For et herk med all den pustinga'a!

Apropos å miste kontrollen ja. Idag holdt jeg på å tryne rett i ei snøskavl! Hjertet mitt hoppa over noen slag da jeg mistet kontrollen over sparken på det alt for glatte føret. Kult at et gammelt ektepar stopper opp for å le litt. Day-saviours.

Idag pustet jeg ekstra fort. Ikke fordi jeg trente så innmari hardt, eller fordi jeg var så innmari forelska. Jeg pustet fort fordi jeg lo! Pulsen min økte, og jeg ble mere og mere kortpustet. Kroppen klarte ikke helt trekke atmosfærelufta ned i de ikke-røykende lungene mine. Hvorfor jeg lo? Fordi jeg trynte på rommet mitt. Jeg trynte på ingenting faktisk. Plutselig lå jeg bare på gulvet og kavet med latterkrampe langt ned til tærne.

Jeg har som oftest mine daglige latterkramper (kramper i latteren). Det er det som er så fint med å ha dårlig humor. Man ler av det meste selv om det kanskje verken er moro eller særlig interessant. Noen mennesker har ekstra lett for å utløse latteranfall i magen min. Må nesten takke for all gleden det gir meg. Latterlige kommentarer, flotte grimaser, og syyykt interessante samtaler gjør meg glad langt ned i båtbeinet (kult bein foten såklart, da-ah).

Idag ler jeg litt av meg selv. Jeg klarer nemlig å sitte oppe til klokken elleve, for SÅ å finne ut at jeg bør starte på naturfagsinnleveringa til imorgen. Klapp på skuldra, Ingeborg! Tommel i taket? Til taket, himmelen og det sorte hull! Så fantastisk bra er det av meg.

Ler du mye?
Har du noengang ledd av meg?
Er du og litt på etterskudd når det gjelder lekser?

Ingenting er så ille som at personen du vil snakke med, ikke vil snakke med deg. Jeg tenker det går greit. For det gjør jo egentlig det. Utenpå i alle fall. Smilet er klistret på, og hjernen er stilt inn på "positiv" slik at alle tror jeg har det fint. Øynene er som en luke til alle de teite tankene. De er lukket med sju segl. Misforstå meg rett, for øynene er faktisk åpne (med mindre jeg sover eller prøver å blunke).

Når vedkommende oppfører akkurat slik, så vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Hele kroppen prøver å fortelle meg at jeg faktisk må holde kjeft og trekke meg helt unna. Slutt å snakke Ingeborg! Klarer du det? Nei. Selvfølgelig ikke. Det er meg det er snakk om. Hallo-o. Vel, hva gjør man da? Selvdisiplin takk! Det trengs når det gjelder lekser også forresten. Hei hurra man blir glad av innleveringer, framføringer og lekser!

Skulle ønske jeg bare åpnet lukene og gjemte innholdet et sted på rommet mitt. Jeg har nemlig en tendens til å aldri finne ting der inne igjen.

Hvordan har din dag vært?
Har du lagd snømann i år?

(klokken er 22.22)

Jeg er et menneske av perioder. Livet mitt er et fullt periodesystem (hehe, gotta love naturfag) fylt til randen av korte, lange, interessante, kjedelige og kule perioder. Noen ganger er jeg superflink på skolen, holder rommet ryddig, og legger meg tidlig hver kveld. Dette er dessverre en av de korteste periodene. Andre ganger er jeg nødt til å ha på meg ullsokker hver dag, lese bok før jeg legger meg, dusje to gang om dagen eller kle på meg akkurat den jakken om morningen.

De fleste vet at fiskeboller i hvitsaus og pasta carbonara er livretter nummer 1 (delt førsteplass, da-ah) og selv om begge deler er fantastisk, inngår de i visse perioder. For noen uker siden hadde jeg tidenes pasta carbonara-periode! Mamma og pappa ble dritlei det, mens jeg kunne spise det tre gang i uka. Fiskeboller er dessverre ikke en stor hit her i huset. Jeg er faktisk ikke så innmari sikker på om jeg digger det lenger, men jeg vil ikke ta fra den gleden fra å ligge på førsteplass. hehe.

Idag skal jeg starte en ny periode. En treningsperiode! Siden jeg har vært syk (Bank i bordet) har jeg hatt svært laber treningsinnsats, for å si det mildt. Nå er treningstøyet nyvasket, joggeskoene står tålmodig i gangen, og baggen roper etter å hilse på skapene på Actic.

Sneiks, må pumpe jern.

Er du et periodemenneske?
Har du og vært inni matperioden? Hvilken mat?
Har du det fint?

Klokken slår ett før jeg i det hele tatt viser antydning til å åpne øynene. Det ble mildt sagt litt for sent igår. Kroppen er kjempedaff, og energien lav etter over ei uke uten trening, noe som gir svært lite overskudd. Senga fristet mere enn noe annet. og senga ble det. Frokost, godteri og ei avis i fanget gjorde denne morgenen til den lateste på lenge. Leksene ja. Klokka passerte tre og naturfag, norsk og engelsk poppet inn i hodet mitt. Meh. Gidder da ikke det akkurat nå. Utsettelse på utsettelse senere innså jeg at jeg virkelig hadde et engelskframlegg å lage.

Buddhismen. Vet du hvor jævlig mye det står om buddhismen på nettet? Jeg, som faktisk trodde jeg hadde småtendenser til engelskkunnskaper visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg da ord for ord måtte slås opp i ordboka. Så sitter jeg her da. Har lest så mye om buddhismen at jeg sikkert kunne stilt til engelskeksamen uten notater! Dessverre blir dette kaotisk. Så kaotisk at jeg faktisk må ha notater. Bummer, Ingeborg!

Vi har alle gjort det. Man sitter i timen idet man får oppgaven og tenker "Dette. Dette skal jeg gjøre bra! Starte tidlig, planlegge, øve til, og mestre framfor klassen". Faen ta. Det funker bare ikke å gjennomføre det også!

Vel, nå skal jeg spille tetris battle! Har akkurat blitt frastjelt 1978500$ i CashKing og har ikke flere spins igjen. Fin dag.

Har du mye å gjøre for tida?
Hvordan rank er du i på tetris battle?

Å si at jeg har tråkket i salaten vil være for mildt sagt til å kunne forklare hva jeg har gjort. Man gjør feil. Jeg hadde ikke vært meg om jeg ikke hadde gjort de feilene jeg har gjort, og de feilene jeg kommer til å gjøre.

Feilene mine, valgene jeg har tatt som kanskje ikke var så kloke som de var der og da er med å gjøre meg til Ingeborg Marie. Ordene som har blitt sagt, som helst skulle vært usagt, ligger igjen som en puslespillbrikke i hele Ingeborg-puslespillet. Jeg hadde ikke vært komplett om det ikke hadde vært for denne ene brikken. Puslespillet mitt består av flere tusen brikker. Flere tusen brikker av feil, dårlige handlinger, stygge ord og teite tanker.

// Ragnhild S.L

Puslespillet består ikke bare av negative brikker. Mesteparten består av positivitet, gledesord, komplimenter, hyggelige hendelser og avgjørelser jeg og andre rundt meg har hatt godt av. Ting som alltid kommer til å ligge under kategorien "positivitet", puslespillbrikker som passer så godt sammen fordi de sammen er så gode. Dette er de brikkene jeg setter mest pris på. Selv om man trenger de dårlige brikkene for å bli et helt menneske, trenger man enda mere de bra brikkene. De brikkene som får deg til å smile før du sovner, som gjør at du kan gi gode klemmer til de som betyr ekstra mye, og som gjør at du klarer å gi komplimenter rett fra hjertet.

Jeg vil gjerne at du skal være en brikke i puslespillet mitt. Du kan legges under kategorien "positivitet" om du ønsker det. Jeg vil bare ha deg med, fordi jeg er sikker på at du kan gjøre ting enda mere komplett.

Det går frysninger nedover ryggen flere ganger daglig. Pusten er plutselig ikke tilstede lengre, bare fordi du er det. Smilet mitt stiger om mulig enda høyere, og latteren løsner lettere enn en stein i ei bratt skråning. Det kiler litt i magen også. Som om tre store kilemonstre har dratt på tur i magen min og bare vandrer litt hardere akkurat når du snakker til meg.

Hvis du smiler til meg er jeg fortapt. Da tramper de så hardt i magen at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det er nesten så du holder en fjernkontroll i hånden som ber de om å kile meg ekstra mye! Jeg tror ikke du merker det engang. Tror ikke du skjønner at jeg er betatt herfra og til Jupiter.

Nei, det gjør du nok ikke.

Jeg kjenner dyna tunge litt ekstra. Som om alle vektene på alle treningssentrene i byen ligger oppå meg bare for å få meg til å ligge litt lengre i senga. Sterk som jeg er, får jeg dyttet de ned i enden av senga, sånn at jeg får meg ut.

Gulvet er kaldt, det eneste som mangler nå er å få en snøball i nakken, så er livet kjølig og komplett. Jeg tar fart og kommer meg farlig fort ut på kjøkkenet. Hvis det hadde vært natt hadde jeg gått forsiktig uten å lage en lyd. Men det er ikke natt nå, det er morgen. En iskald morgen som har tatt fra meg muligheten til å sove ut alle timene jeg har vært for lenge oppe. Men hva hjelper vel det å tenke på nå. Ingen sa jeg måtte legge meg. Stemmen i hodet var kanskje rimelig klar på det, men når begynte vi å høre på den? Aldri. Jeg har bare lyst til å gjøre som den sier noen ganger. Men det skjer ikke. Aldri. Det bare blir sånn. Vet du hvordan det er? Du sitter i senga og forteller deg selv at nå MÅ du faktisk gå å legge deg. Kroppen bare blir igjen. Den gidder faen meg ikke bevege seg engang!

Nå er jeg iallefall våken. Innmari våken! Dusjen var også kald forresten. Å løpe gjennom dusjen funker ikke. For vannet blir ikke varmt før du er ute igjen. Idag sto jeg i dusjen kjempelenge. For når vannet først ble varmt, ja så ble det ikke akkurat kaldt igjen med det første.

Imorgen vil jeg rydde rommet.

Today, you were the first thing I thought of when I woke up. It's kind of sad thinking that you don't care.

But hey, I can't go around,being unhappy because you dont give a damn.It's time to put a smile on this pretty face.

Because smiling is my favourite thing to do //foto: ragnhild kviste fuglebusk

GOOOOOD lørdagskveld! På tide å se Harry Potter 6! Oh yes indeed. Snart kommer sjua ut også. 
(Ingeborg O.K. vil du være med på kino?)

Jeg startet å trene for rundt en måned siden. En måned med mellom tre og fire treninger i uka. Denne måneden har vært så energifull som hele resten av året har vært til sammen. Jeg har vært så positiv, hatt så mye glede og smilt så ufattelig mye. Når jeg trener, sover jeg ekstra godt når jeg først skal sove. Jeg blir så glad av å trene! Det å se all framgangen siden jeg startet i september. Nå tar jeg plutselig 145 kilo i beinpress. For en måned siden tok jeg 60. Jeg får til så utrolig mye mere, og vektene blir bare tyngre og tyngre.

Jeg skal bli like flink å jogge som jeg er til å fly med drage! Bazinga

Ja, jeg har startet å trene, og jeg liker det. Det jeg ikke har startet med, er denne hersens jogginga.  Hjelper jo ikke å kunne løfte mange kilo når man ikke kan løpe fort og langt på kortest muligst tid. Men hallo, det er jo mye morsommere å fortsette på ting man er god til, enn å starte på noe man suger i! Det blir litt som at en fiolinist skal spille trompet! Bare at i dette tilfellet trenger jeg faktisk å lære å spille trompet. Jeg vil løpe som en vind, overraske verden og meg selv. Presse meg selv til det maksimale, oppnå resultater jeg er stolt av. Ja, det er det jeg vil!

Jeg skal overvinne tredemølla. Springe som om Usain Bolt holdt på å ta meg igjen! Snart starter skisesongen også. Skal vi møtes i lysløypa, sånn ca. klokka seks? Jeg tar med kvikklunsj!

Hvorfor er det sånn at jeg ikke lenger smiler når jeg tenker på deg. Jeg var sikker på at alt skulle bli bra, at du skulle legge merke til meg, og ikke bare unngå å hilse på meg. Det hjelper ikke å henge seg opp i slikt, det vet jeg så innmari godt, men jeg vil ikke slutte å tenke på det. Jeg vil at du skal gjøre meg til den lykkeligste jenta i verden. Vil at du skal smile til meg, snakke til meg, og se på meg som om jeg var den du ville jeg skulle være. Det er ikke sånn. Du går forbi, enser ikke blikket mitt, og smiler ikke tilbake når jeg smiler.

Derfor sluttet jeg.

Jeg sluttet å smile, sluttet å tenke på at i dag kunne det jo hende at du faktisk smilte tilbake. Slutt på å prate, når jeg uansett bare merker at du ikke vil snakke.

Dessverre klarer jeg ikke slutte helt. Bare litt. Du er så bra, så vanvittig bra.

Hvordan går man fram når man vil bli kjent med nye mennesker som ikke egentlig går under kategorien "unormal". Som speider i ni år, har jeg blitt kjent med ufattelig mange bra mennesker gjennom denne organisasjonen. Det at jeg var crazy, hyper, oversosial og veldig veldig pratsom, gjorde visst ikke alle så innmari mye, jeg sitter iallefall igjen med gode venner over hele landet. Men så er det her da, litt virkelighet takk. Greit nok at jeg har gode venner i Stavanger, Oslo og Bergen, men hva med Tromsø? Lille, kalde Tromsø helt oppe i nord. Det er jo her jeg bor, her jeg må sosialisere meg.

Nå har jeg startet på en ny skole. Nye folk, gamle folk, et helt nytt miljø og en helt ny person og framstilles som. Jeg har nok allerede blitt stemplet som den sære speideren, noe som egentlig passer meg utmerket. Men jeg er alltid så unormal. Føler meg alltid som en særing som ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg. Det blir vel ofte sånn, man vet ikke helt hvem man skal snakke med. Klassen min er kjempetrivelig, masse flotte folk med supre personligheter. Jeg klarer bare ikke bli ordentlig godt kjent med folk.

Jeg savner å ha noen jeg bare kan henge med. Noen jeg bare kan stikke innom for å gjøre ingenting. Et eller flere mennesker jeg bare kan snakke med, uten å ha så innmari mye å si. Si ting som faktisk er litt interessant istedet for å tenke tanker ti ganger i hodet før jeg kan si de.

Så, hvordan går man fram? Hvordan blir man kjent med noen som har helt forskjellig personlighet fra deg? "hei, skal vi være venner" funker dessverre ikke like godt på videregående som det gjorde i barnehagen. Det er litt kleint det der, den "bli-kjent-prosessen".

Hey, i'm crazy, want to laugh with me?

Hm, jaok liksom. Det blir som det blir. Noen må jo være klassens freak, hvorfor skal det ikke være meg?

Positivitet, glede, latter (mere hiksting, og risting for min del), hyggeligheter og smil fyller dagen min for tiden. Elsker hvordan folk rundt meg er så glade og får meg i godt humør. Det smitter, og nå sitter jeg her og smiler fordi jeg har det bra. For øyeblikket står en fiks ferdig (og en smule mislykket) sjokoladekake på benken. Foreldremøte vettu! Da må man trå til og gjøre noe for fellesskapet (ehehe, klisjé)

Men ja, positivitet! Det er utrolig hvordan folk rundt meg påvirker meg. Noen ganger kan jeg være glad på et knips, mens andre ganger blir jeg like fort i dårlig humør. Tviler ikke på at jeg sitter og depper ikveld fordi ingen likte kaka mi (ok, det skjer ikke, fordi det betyr at det blir mere kake på meg <3 ). Men poenget mitt er iallefall at selv om det skal lite til for å få meg i dårlig humør, så er det så ufattelig hyggelig når folk får meg i godt humør!

Det at noen tar seg bryet å snakke til meg, si hyggelige ord til meg og får meg til å føle meg vel. DET er noe jeg elsker. Sånn virkelig elsker. Ekte komplimenter fra ekte mennesker setter jeg utrolig høy pris på, fordi det får meg til å føle meg så bra. Ikke overlegen, eller prippen, bare virkelig bra. Det skal så lite til for å glede et annet menneske, og så lite for å løfte noen som faller. Jeg vil være en som sprer glede, en som får smil til å blomstre i menneskers ansikter. Skikkelig klisjé, jeg vet, men det er jo sant.

Så, smil til meg'a. Jeg elsker det, digger det, og setter virkelig pris på det.

Jeg har tenkt endel på det her med kjærlighet i det siste. Kjærlighet er så fint, det å ha følelsen av å være forelsket. Best feeling in the world. Det å bare tenke på en person hele tiden, uten å klare å konsentrere seg. Meget upraktisk igrunn, men å så godt. 

Nå har det seg sånn at jeg ikke blir så himla fort forelska. Jeg blir betatt. Er vel egentlig ganske så betatt nesten hele tida, og jeg digger det. Har aldri gjort noe med betatthetene mine, og har vel egentlig ingen planer om det heller. Noen ganger er jeg betatt kjempelenge, mens noen ganger varer det maks noen uker. Vet ikke helt hva som gjør det, det bare skjer liksom. Jeg blir forelsket også da, selv om det skjer særdeles sjeldent. Snart altså, snart må jeg møte en gutt som gir meg den følelsen. Savner den litt 'ass.

Jeg er kul! Det er iallefall noe jeg liker å tro. Noen gang føler jeg meg helt på bånn, kan se meg i speilet å se en taper. Andre ganger kan jeg stå å smile bare fordi jeg er fornøyd med den jeg er. Det er ikke ofte, og dessverre er taperfølelsen den tanken jeg har oftere enn hvor bra jeg er. Jeg vil ikke trekkes ned av mennesker som ikke mener jeg er noe, vil ikke føle meg som en taper. Om jeg er noe eller ikke i andres øyne burde ikke bry meg. Man må fokusere på å være den beste utgaven av seg selv. Noen gang har jeg bare lyst til å være "normal". Være litt som så mange andre. Å kunne snakke om de nyeste klærne på bik bok og de fete festene i helga. Men jeg er ikke sånn. Jeg er den rare speiderjenta som ler på feil tidspunkt og aldri har noe fornuftig å si. Hun som egentlig bare prater fordi hun ikke har noe mere interessant å gjøre. Gjentagelser, og samme setning tre ganger iløpet av en halvtime er helt vanlig, bare fordi jeg ikke har så mye interessant å meddele til verden. Det blir ofte sånn, sånn at jeg ikke vet helt hva jeg skal si, hvorfor er det sånn? Hvorfor klarer jeg ikke holde ordentlige samtaler med vanlige mennesker?

Photo//raggsokk Træstokk